Jeg kom over dette innlegget på varden.no. Det er skrevet av en lege som heter Gisle Roksund, og det er så absolutt verd å ta seg tid til å lese.
"Jeg er så sliten ...
På kontoret hører jeg det flere ganger hver dag: Jeg er så sliten, doktor, hva er det som feiler meg?
Ja, mon tro. Som fastlege opplever jeg den reneste slitenhetsepidemi. Det var ikke på samme måte tidligere.
Når en person kommer med slike plager og spørsmål, er det selvfølgelig viktig at jeg som fastlege gjør legejobben ved å undersøke om det er noe «galt». Ikke sjelden kan det være en somatisk sykdom som en infeksjon, blodmangel, lavt stoffskifte eller en annen klart definert sykdom. Da kan problemet ofte enkelt løses. Den medisinske vitenskapen er god på det.Men svært ofte finner jeg ikke noe «galt» med verken kropp eller blodprøver. Og ikke tegn til alvorlig psykisk sykdom, heller. Hva da? Da må vi lete etter andre årsaker til at en er så sliten. Og det kan jo være så mangt.
Livets bør kan være tung. Det kan være belastende og krevende arbeid, omsorg for store og små, et tærende samliv eller ekteskap. Det kan være sykdom eller funksjonshemning i familien, eller en fortid som melder seg senere i livet. Og du verden som jeg av og til blir
imponert over folk som står i livet med problemer og omsorgsoppgaver i lange baner, og som likevel står på og vil klare seg, vil klare omsorgsoppgavene. Noe av det mest imponerende er å se foreldre til tungt funksjonshemmede barn og andre alvorlige lidelser, som hver dag står på for barnet eller ungdommen, men som altfor ofte møter byråkratiets og forvaltningens kalde skulder i møte med myndigheter, det være seg NAV, kommune eller stat. Det temaet er verdt en egen kronikk.
Forskerne kan ikke forklare hvorfor kvinner er mer sykmeldte enn menn. I min praksis ser jeg i hvert fall en viktig faktor: kvinnenes ansvarsfølelse hva gjelder nettopp omsorg. Jeg opplever at det fortsatt er kvinnene som tar det største omsorgsansvaret for barn, syke familiemedlemmer og gamle. I tillegg til at de skal være yrkesaktive, naturligvis. Men døgnet har ikke mer enn 24 timer. Og kroppen er en endelig størrelse som krever hvile og påfyll for ikke å gå tom. Kvinnene vil ofte saldere bort jobben i slike faser.
Men rett ofte er ikke livsbøra i utgangspunktet spesiell tung. I hvert fall ikke ved første øyekast. Det kan være friske, unge, trimmende yrkesaktive, med eller uten barn og omsorgsoppgaver. De er vakre, velstelte, ressurssterke, sunne, høyt utdannede personer. Så friske, men likevel så slitne.
Per Fugelli har beskrevet Prestasjonssamfunnet. Jeg kan ha lyst til å kalle det Perfeksjonssamfunnet. Vi skal alle være så vellykkede og perfekte. Ikke bare i arbeid, men også hjemme. Vi skal være flinkest, vakrest, sprekest, mest vellykket. Se bare på Facebook hvor en kappes om å gi inntrykk av hvor vellykket en er. Reklamene flommer over av vakre og tynne idealer som spiser den sunneste mat og gjennomfører Birken med den største selvfølgelighet. På jobb forventes ekstraordinær innsats, hjemme venter barn og ektefelle.
Vi forstrekker oss. Er det underlig at vi blir slitne? Da jeg vokste opp på 60-tallet og Gerhardsen styrte landet, klarte familiene seg med én inntekt. Nå forventes nesten 2,5 årsverk pr familie. Alle løper. Fortere og fortere.
Det er ikke farlig å være sliten en gang i blant. Men å legge opp til et liv hvor en alltid er sliten, er ikke helsesamt. Vi kan ikke bare løpe fortere og fortere. Den enkelte må gå i seg selv.
Å prioritere er å si nei til noe."
Gisle Roksund, fastlege, spesialist allmenn- og samfunnsmedisin
